At RME ikke skal ha anledning til å vedta forskriftsregler om kontroversielle energipolitiske spørsmål, er en naturlig konsekvens av at reguleringsmyndigheten skal være en uavhengig fagmyndighet som ikke kan instrueres av politiske myndigheter. RME skal heller ikke treffe enkeltvedtak om hvem som kan få konsesjon, for eksempel til et vindkraftverk eller kraftledninger. Konsesjonsmyndighet for slike vedtak er fortsatt NVE (med OED som klageinstans), og i enkelte tilfeller Kongen i statsråd. Slike beslutninger krever avveininger av motstridende hensyn og skjønnsmessige vurderinger av om tiltaket er samfunnsmessig rasjonelt, og er lite egnet for å unndras demokratisk og politisk kontroll.
Her ligger det også en nærliggende parallell til den myndigheten EUs energimarkedsbyrå ACER har etter den tredje (og fjerde) energimarkedspakken. ACER har myndighet til å løse konflikter mellom nasjonale reguleringsmyndigheter ved uenighet om reguleringsspørsmål for grensekryssende infrastruktur, og kan vedta utfyllende metoder og vilkår etter nærmere bestemte kommisjonsforordninger og “network codes”. EU-retten tillater imidlertid ikke at EU-institusjonene gir ACER “myndighet til å tildele eller overprøve tildeling av konsesjoner på grunnlag av en bred vurdering av om tiltaket er samfunnsmessig rasjonelt, slik norske myndigheter har adgang til etter energiloven” (Henrik Bjørnebye, Hva betyr EUs ren energi-pakke for Norge, betenkning utgitt som rapport nr 03/2020 fra Norsk Klimastiftelse, side 19).
Verken RME eller ACER vil få bestemme i viktige energipolitiske spørsmål om for eksempel utnyttelsen av norske naturressurser, hvem som skal eie mellomlandsforbindelser, eller om energianlegg skal tillates bygget.
Reguleringsmyndigheten er henvist til å drive med energiregulering - forvaltning av regelverk - mens politiske myndigheter og forvaltningsorganer underlagt politisk kontroll fortsatt vil styre energipolitikken.